«Epheuen er som sorgen, den holder seg frisk både sommer og vinter. Den kommer smygende med de bløte følehornene, den legger seg inn i de minste sprekker, den trenger seg gjennem de minste åpninger; og først når den har vokst seg stor og sterk, merker vi, at den ikke mere lader seg rive ut, og at den ubønhørlig fortsetter med å ødelegge den hele bygningen.»